Fengslet

Jeg skulle visst bedre enn å gå med på å ta med en pakke med ukjent innhold fra én by til en annen i Sør-Amerika. Det var kanskje ikke helt ukjent innhold for meg en gang, hvis jeg skal være ærlig. Det var ikke noen grensekryssinger, og da så jeg ikke helt for meg at det var noen risiko. Riktignok var jeg blant de mest påfallende både i bybildet og på vei mellom tettstedene – blant de høyeste og lysere i huden enn så å si alle. Det trodde jeg faktisk skulle gjøre sjansene mindre for å bli ransaket. Jeg tenker fortsatt sånn. Da jeg ble stoppet, fant de pakken på det tredje stedet de så. De kunne sikkert funnet den på det første. De visste nok akkurat hvor den lå. Enrique og Álvaro var sikkert på en annen rute med en mye større pakke mens politiet var opptatt av å ta turisten. Likevel var det pussig at politifolkene prøvde å skjule at de hadde fått et konkret tips. Det er kanskje noe de gjorde for å beskytte den som hadde gitt tipset fra hevnaksjoner. Selv om knapt noen ville mistenke en naiv turist for å forfølge angivere etterpå, var det kanskje en søvnig prosedyre de fullførte uten egentlig å tenke over hvorfor.

Før jeg visste ordet av det, befant jeg meg i en celle sammen med en trøtt femtiåring som het Fede. Han forklarte at han satt der på grunn av en misforståelse. Cellen vår var åpen inn mot et rom med en skrivepult og en telefon. En sjelden gang satt det en betjent der og leste. Fengselsbetjentene gikk rundt med nøkler i en stor nøkkelring som var festet i beltet og hang og dinglet på hofta. Jeg tenkte at hvis en av dem sovnet ved pulten, kunne jeg kaste et fiskesnøre inn og dra nøkkelknippet bort til meg. Jeg tror jeg har sett det på en film en gang.

Det var en kvinne blant betjentene. Evita var tjue centimeter lavere enn meg. Hun gikk med skyggelua som hørte til den olivengrønne uniformen trukket helt ned til øyenbrynene. Dessuten gikk hun litt lutrygget. Det var noe mannhaftig over hvordan hun svingte med armene mens hun gikk. Samtidig vrikket hun feminint på rumpa. Etter hvert begynte jeg å se på det litt barske ganglaget mest som en følge av jobben hennes. Jeg begynte å fantasere om ansiktet hennes vendt mot meg i et varmt smil. Jeg drømte så vidt om at hun skulle lene seg mot meg å kysse meg med smilet fortsatt på leppene. Da begynte det imidlertid å vokse i buksa, og jeg ble brydd med tanke på Fede – selv om han knapt sendte et blikk i min retning – så da fant jeg andre ting å tenke på.

Heller ikke den kvinnelige betjenten ga meg oppmerksomhet til å begynne med. Det var derfor jeg stort sett måtte forestille meg hvordan hun så ut, selv om hun passerte cellen hver eneste dag. Det var bare profilen og bremmen fra hodeplagget som var synlig for meg. Hun hadde ganske høye kinnbein og en litt markert hake. Leppene var fyldige, og en antydning til trutmunn hørte til den offisielle opptredenen hennes sammen med armsvingen. Under det venstre øyet, hadde hun en aldri så liten føflekk.

Etter hvert lærte jeg meg å kjenne igjen ganglaget hennes. En gang gikk jeg bort til gitteret da hun nærmet seg. Målet mitt var å få sett ansiktet hennes. Hun ignorerte meg første gang. Jeg syntes likevel at det var et eller annet, en bitte liten bevegelse, kanskje, som kom av at hun la merke til meg. Det gikk knapt an å la være. Da jeg gjorde det samme neste dag, stoppet hun opp og så først strengt på meg. Hun var vel ganske vant til mannlige innsatte som prøvde å utfordre henne. Sant å si, så pleier jeg ikke være så offensiv. Det gikk vel an å se på meg, for alt det strenge i ansiktet hennes var borte nesten med det samme. – Nå? Hvem har vi så her? sa hun bare – antakelig i stedet for en summarisk irettesettelse.

– Nordmannen, var mitt korte svar.

– Vi ses, nordmannen.

Jeg fikk ennå ikke vite at hun het Evita. Jeg hadde allerede vært betatt av henne. Samtidig var det ikke mange andre å bli betatt av disse dagene. Nå var jeg fengslet i dobbel forstand. Når jeg tenkte tilbake til episoden de to dagene før hun vendte tilbake, klarte jeg bare å mane frem profilen hennes, som jeg hadde sett så mange ganger, i tankene. Minnet om ansiktet hennes var slørete. Det eneste som var noenlunde sikkert, var at hun hadde løftet den ene munnviken til et smil. Det ville likevel være en overdrivelse å si at jeg var halvveis til det varme smilet jeg hadde drømt om tidligere.

Da jeg hørte raslingen av nøklene som svingte mot hofta hennes neste dag, stilte jeg meg opp på samme måte. Jeg lente meg mot stolpene i gitteret, så jeg kunne se henne ansikt til ansikt mens hun nærmet seg cellen. Selv om jeg så henne forfra nå, la jeg merke til føflekken på nytt. Den ble dratt oppover i ansiktet hennes. Leppene krummet seg. Hun smilte med øynene mens hun nærmet seg. – Hallo, nordmannen, kom det muntert. Hun snudde seg ikke etter å ha passert, leet ikke på hodet en gang. Det kullsvarte håret svaiet i kjølvannet av dama.

Tredje dag – jeg hadde fått en ny tidsregning – ga hun et lite kast med hodet da hun gikk forbi. Lyset traff mer av ansiktet under skyggelua.

Den fjerde dagen kom hun sammen med en mannlig betjent. Døra inn til Fede og meg ble åpnet. Mannen beordret meg inn til gitteret, og festet meg med håndjern. Fede ble ført ut av begge. Døra ble stående åpen. Men jeg var festet til gitteret. Tiden gikk. Dette kunne umulig være reglementert. Jeg hørte Evitas stemme og den andre betjenten. Selv om jeg ikke hørte hva de sa, skjønte jeg at det var en eller annen slags diskusjon. Det var ikke akkurat en lidenskapelig krangel, men en definitiv uenighet. Mannen hørtes ut til å gi seg på en "ja, ja – whatever"-måte. Han forsvant tydeligvis alene med Fede, for snart kom Evita alene tilbake.

Hun stilte seg opp midt i cella og betraktet meg. Hun hadde gitt meg en antydning til smil den første gangen. Senere hadde jeg sett henne smile mye hjertelige. Nå var det noe rampete over den bittelille krusningen på leppene.

Evita forlot cella. Hun lot meg stå der, hektet fast i gitteret. Da hun vendte tilbake, hadde hun med seg et halstørkle. Hun stilte seg opp foran meg. Mens vi sto sånn med gitteret mellom oss, strakte hun hendene opp med halstørklet, tok det innenfor gitteret og bak meg. Hun brukte det til å trekke hodet mitt inn mot gitteret. Jeg kunne enkelt bukke hodet og slippe fri, men lot henne selvfølgelig lede meg. Pusten hennes var varm mot meg da hun trykket leppene mot mine. Jeg sto litt krokete og ukomfortabelt selv om hun strakte seg på tå. Tungespissen hennes strøk over fremsiden av tennene mine, kom så mellom dem før tungene flettet seg sammen i hverandre.

Kysset ble avbrutt av Evita. Det var ikke mye jeg liksom kunne gjøre, fanget med håndjern til et gitter og med tvangen fra halstørklet i tillegg. Jo, da – "liksom" er nøkkelordet. Evita tok halstørklet i bruk igjen. Nå bant hun det om øyene mine. Noe lys slapp inn ovenfra og jeg kunne se ned på bakken. Så fikk jeg se Evita igjen, da hun trakk tørklet opp i pannen på meg. Hun smilte og kneppet opp uniformsjakken og blusen, fjernet BH-en som var kneppet foran og viste frem puppene. Et kors fra halskjedet lå like over kløften. Puppene pekte ut til hver sin side. Brystvortene var mørke og spisse. Evita snudde hodet litt til siden og lagde en tøysete trutmunn. Så kom tørklet ned foran øynene mine igjen.

Det ble ikke mer kyssing, men jeg hørte støvlene og gnissingen fra uniformen mens Evita kom inn til meg. Så kjente jeg lette hender på t-skjorta – på magene, på sidene, under t-skjorta og over magen igjen. En finger eller to strøk lett over brystvorten min. Etter hvert kom to tomler under bukselinningen på meg. De flyttet seg inn mot midten. Så var det fire fingre fra en hånd som presset seg inn under kanten på buksene, til og med under strikken på boxeren.

Buksen var imidlertid for stram, så den ble åpnet. Alle benklærne ble ganske enkelt skjøvet ned på anklene mine. Evita ga rumpa mer oppmerksomhet enn den noen gang hadde fått. De lette fingrene strøk over rumpeballene om igjen og om igjen. En finger dro gjennom sprekken og fikk meg til å lure på om hun hadde tenkt seg steder jeg ikke hadde sluppet andre til, og om jeg skulle gjøre det nå, og om jeg kunne gjøre noe med det om jeg ville. Men fingrene holdt seg der de kom til uten å skyve noe til siden, så jeg slapp å ta noen avgjørelser.

Jeg fikk frysninger da jeg endelig kjente en hånd på den stive pikken. Fingertuppene pirket forsiktig på pungen, klemte rundt staken og gled forsiktig over kukkhodet. Jeg hadde ikke opplevd noen som brukte fingertuppene på glans på den måten Evita gjorde. Hun strøk dem over, gned litt, lagde sirkler. – Nordmannen, hørte jeg gjennom et varmt pust i øret. Bare det ordet.

Plutselig gikk Evita rundt til den andre siden av gitteret igjen.

Snart kjente jeg en hånd om ballene. Hun kledde tydeligvis av seg med den andre – lyden av avkledningen var energisk og taket i ballene mine var uoppmerksomt. Hun rykket og dro. Det gjorde ingen ting. Pikken vippet og svaiet, full av forventning. Hun tok av meg bindet for øynene og viste seg frem gjennom gitteret. Puppene duvet bare litt, siden de var faste og ikke så store. Magen hadden en aldri så liten bul og hoftene dannet klassiske buer på sidene. Evita var helt barbert i skrittet. Kjønnsleppene smilte mot meg, i hvert fall oppfattet jeg det sånn. Klærne lå i en bylt, med buksene øverst. De var vrengt. Hun hadde dratt dem over støvlene, som hun antakelig behold på for å vinne litt høyde. Jeg lente meg frem i håp om et kyss da hun tok et skritt mot meg. I stedet tok hun tak i sidene på meg, dro meg inntil gitteret så pikken stakk ut. Hun strakte seg opp på tærne, så pikken kunne ligge mellom bena hennes, under varmen fra fitta. Hun beveget seg noen få ganger frem og tilbake, mens jeg tok i det jeg kunne med med musklene som er knyttet til pikken for å gi litt press oppover mot henne. Hånden hennes tok om skaftet på pikken og gned den mot fukten i åpningen hennes. Da kjente jeg varmen enda bedre. Kukkhodet ble presset litt innenfor, men ikke langt nok for meg. Jeg presset meg mot gitteret det jeg kunne, mens Evita pustet med latter i åndedrettet.

Evita snudde baken mot meg, løftet bakenden så høyt hun kunne mens hun bøyde seg nesten ned til gulvet. Med hendene festet, måtte jeg brukte hoftene for å prøve å finne veien. Jeg måtte bøye knærne for å komme til. Jeg presset pikken mot kroppen foran meg, støtte mot alle mulige steder i riktig område. Etter hvert reiste jeg meg opp og la lemmet på den ene rumpeballen hennes, lot den gli til rumpesprekken og strøk ned over henne. Jeg prøvde å støte opp da den kom langt nok ned, men det gikk ikke før jeg fikk hjelp. Fire fingre dyttet fra undersiden av skaftet og holdt den på plass mens jeg fikk presset den inn på det hete, etterlengtede stedet. Det var så glatt  at det gikk lett å trenge seg inn mellom de faste veggene hun var skapt av. Det ble fire eller fem støt, før hun flyttet seg for langt bort til at jeg kunne ta sats igjen uten å forsvinne helt ut. Da ble bevegelsene opp til henne i stedet. Jeg presset meg det jeg kunne mot gitteret for å få pikken lengst mulig ut. Evita herjet med å dytte seg mot og svinge fra side til side og vrikke på hoftene. Kukken sto bare rett ut og ble benyttet. Jeg fikk ikke til noen motstøt i det hele tatt. Jeg skjønte det og bestemte meg for å bare kjenne etter. Følelsesinntrykkene minnet jo faktisk litt om det hun gjorde med fingertuppene på kukkhodet. Presset mot magen pleide alltid å være der når jeg knullet. Nå var alt fokusert på selve pikken. Kroppene våre hadde faktisk ingen annen berøring.

Jeg så at Evita holdt et fast grep om den venstre puppen sin og gned seg energisk i skrittet med den andre hånden. Intensiteten økte opp mot orgasmen hennes. Da hun kom, datt hun på knærne og tok seg for med en hånd som slapp brystet. Hun sto på alle tre – ikke fire – mens det gikk en liten rykning gjennom kroppen hennes. Så sto hun ganske stille, bevegde bare hånden mellom bena og så ut til å komme en gang til.

Imens sto pikken min dryppene våt av hennes safter og ventet på mer oppmerksomhet. Evita snudde seg mot meg og så det. Hun tok tak ytterst på pikken, sånn at hun hadde kukkhodet og litt av stammen i en hånd. Så ristet hun i høyt tempo. Det gikk bra, siden pikken var så glatt av fittesaft. Jeg begynte å knulle mot hånden hennes og sprutet så det trakk brystene og smykket.

(c) 2020 Nilsen